Jeg var veldig usikker før vi dro til kirkegården, følte meg rar og visste ikke hvordan jeg kom til å reagere. Men det gikk veldig fint. Var bare pappa og jeg, og det var ikke veldig trist og dystert som nok mange opplever det som. Trist - selvsagt. Men også ganske upersonlig. Man bare heiser en metall-urne ned i et hull i bakken og fyller jord oppå. Ferdig.
Men det blir fint når gravsteinen kommer på plass og man kan holde det litt fint der. Det blir godt å ha et sted man kan besøke henne på... Et sted for ettertanke, mimring og ro.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar