"Det tapte symbol"

Ferdig med den. Og joda; den var bra den. Jeg har ikke vært lei en eneste gang, og har lest jevnt og trutt og ganske mye hver dag. Det tyder jo på at den var spennende og fengende. Men jeg må si den var litt vel lik forgjengeren. Dan Brown har skrevet nesten nøyaktig det samme, om det samme plottet, bare at han har byttet ut Da Vinci med frimurermysterier. Litt vel likt. Men absolutt bra bok allikevel.

iBok er gennialt

Ja, for nå får jeg kjøpt en brukt mattebok til 120 kr som jeg ellers måtte betalt rundt 300 for. Og den befinner seg i Ås, noe som jo er litt praktisk.

Og nei...jeg er fremdeles ikke ferdig med math100, så jeg skal ta forkurs i matematikk også for å ha en litt bedre sjanse til å faktisk stå på eksamen. Så derfor trenger jeg "På talefot med matematikken". Skyt meg.

Skandiabanken forts.

"Hei, Eva ... ... Du betaler ingen årsavgift på et sperret kort og det koster heller ingenting å ha en konto i Skandiabanken. Du betaler derfor ingenting slik kontoen står i dag. Kundeforholdet får vi ikke avsluttet får utløpsdatoen på kortet er utgått. Vennlig hilsen et annet kjøtthue."

Det var svaret jeg fikk. Jeg syns ikke det høres lovlig ut!!! Spesielt ikke når jeg da sjekker det berømte debetkortet og oppdager at det faktisk er helt nytt (ubrukt tilogmed!) og ikke utløper før august 2012! Så det vil altså si at jeg MÅ være kunde hos disse drittfolka i hele to år, helt uten å ha noe valg. Det lukter mugne muffins. En trøst er jo hvertfall at jeg ikke må betale noe, men den er meget mager. Hvis jeg ikke husker helt feil, så er ikke kortet aktivert engang - det må være derfor de har sperret det.

Dobbeltæsj.

Skandiabanken drives av kjøtthuer

Jeg har endelig betalt ned kredittkortet mitt i Skandiabanken. Har 0,18 kr. der nå, og vil avslutte kontoen fordi jeg bruker Ya-Bank og er fornøyd med det. Og jeg vil ikke ha en haug med andre konti som jeg ikke bruker, for det lager krøll i hodet mitt. Jeg har altså en konto i Skandiabanken og en i Postbanken, og begge skal avsluttes.

Så. I går gikk jeg inn på nettbanken til Skandiabanken og prøvde å avslutte kontoen der. Det gikk ikke. Fordi jeg har et debetkort som er tilknyttet kontoen. Okei, tenkte jeg, og gikk inn på 'kortmenyen' for å avslutte kortet. Det skulle jo være en smal sak, for jeg avsluttet jo kredittkortet fort og greit, og da sto det at jeg skulle makulere kortet og ferdig med det. Men neida. Kortet er sperret, noe jeg ikke har gjort selv, men som antakelig har skjedd siden jeg også har hatt overtrukket kreditt på debetkortet. Men selv om dette er betalt så får jeg ikke åpnet det forbanna kortet heller! Og da får jeg jo heller ikke avsluttet kontoen.

Greit, så sendte jeg en melding til Skandiabanken: "Hei. Jeg prøver å få avsluttet kontoen min hos dere, men pga at det er knyttet et kort til kontoen, får jeg ikke gjort dette. Kortet jeg har er også sperret, og jeg får ikke åpnet det heller. Så hvordan skal jeg få avsluttet kort og konto når jeg ikke får gjort noenting? Håper dere kan får gjort noe med dette ganske fort. Mvh Eva ... ... ."

Svaret jeg fikk ga meg himleøyne og fikk meg til å flire hånlig: "Hei, Det er dessverre ikke mulig å slette en konto hvor et sperret kort er tilknyttet. Du må da vente til bankkortet er utløpt før du kan slette kontoen din. Vennelig hilsen Herr Kjøtthue."

Er de helt teite?? Jeg skal da vel ikke være nødt til å beholde kontoen og det dumme debetkortet til det utløper og i mellomtiden betale årsavgift på 250 kr. i to år (elns) før jeg får avsluttet dritten?! Skrivefeil har du også, ditt NEK! Nei fy fasan for noen sleipe greier...

Jeg svarte: "Hei igjen og takk for raskt svar. Men det syns jeg høres veldig merkelig ut (og nesten ikke lovlig?!), spesielt siden jeg ikke kan åpne kortet selv heller. Kanskje ikke kortet utløper før om to år, må jeg da betale kortavgift osv fram til det utløper?? Jeg vil veldig gjerne få avsluttet kontoen min snarest da jeg bruker en annen bank jeg er mer fornøyd med. Er det altså helt umulig for meg å avslutte kundeforholdet? Hvis det er tilfelle, må jeg sjekke opp dette på andre måter."

For hvis jeg ikke husker helt feil, så er det kortet nesten nytt (og ubrukt) og bankkort varer vel en stund?? Grmf...sånt irriterer meg grønn.

*blir lysegrønn i ansiktet*

Eks-svigers har virkelig klart det...

Igjen. Ikke for å henge ut noen altså, ikke det som er meningen - jeg er bare så frustrert fordi det tar mange uker å rette opp feilene de gjør med min herlige 5-åring når de låner ham med på ferie. Det er nå tre uker siden han kom hjem fra en to-ukers sydentur med dem. De hadde kost seg masse sammen og det er jo bra.

MEN så følger altså mange uker - for jeg kan bare skimte en liten forbedring i løpet av de siste tre ukene - med ekstrem trass (som jeg ikke tror er bare en vanlig trassalder), sinne, frekkheter og spydigheter, misforstått selvtillitt i form av at null informasjon går inn mens ting han har klart fint før (og vært stolt av, slik som toalett-fiksing) plutselig er veldig vanskelig. Han får raserianfall hver gang han hører "nei" fra noen, han maser, klager, tror alt dreier seg om ham HELE tida og han sloss med meg. Han sloss på den måten at jeg blir redd fordi han sparker så hardt - redd for lillegutt i magen. Han driter i alt og alle, og har det samtidig veldig tydelig vondt inne i seg fordi han igjen har regler og grenser han må forholde seg til.

Og det er egentlig det som frustrerer meg mest; jeg ser så godt at han sliter og har det vondt, og jeg kan ikke noe for at jeg klandrer eks-svigers for at de helt tydelig skjemmer ham bort for mye, gir ham for mye oppmerksomhet og tar fra ham ansvar som han tidligere har likt å ha. Og det at han lyver så det renner av ham (merkbart mer enn før), er skikkelig frekk og spydig (spesielt mot meg) og ikke tar noenting seriøst - hverken irettesettelser eller beskjeder (han gliser til meg når jeg er streng og tror ikke på oss når vi gir ham et ultimatum), gjør at jeg begynner å lure veldig på hvordan disse er mot hverandre? Eller hvor han i det hele tatt får denne typen innflytelse fra?? For jeg og Martin er så absolutt ikke slik - vi lyver aldri til Adrian, holder det vi lover - enten det er løfter eller konsekvenser og vi har aldri vært frekk mot hverken ham eller hverandre!

Og jeg tror ikke noen av disse tingene tilfeldigvis har dukket opp etter denne sydenturen. For han var dét rolige, høflige og superflinke englebarnet før han dro.

Jeg gir ikke opp da; jeg tror på at vi skal klare å snu dette og få tilbake den gode hverdagen - og det hjelper nok at han begynner på skolen om ikke så lenge. Men jeg er ganske forbanna over at den sydenturen på mange måter har ødelagt sommern vår, og i første omgang Adrians siste sommer før skolestart. Vesle gullet mitt...

Hestenes Klan var bra!

Okei, så var den kanskje ørlitegrann ungjentete, men det var jo tross alt nok en ungdomsroman. Men den var ikke mindre viktig av den grunn, og jeg anbefaler den sterkt til alle voksne hestemennesker. Kanskje voksne, inngrodde hestefolk er de som aller helst burde lese den. For den gir hestesjelen i en litt annen dimensjon og får en til å tenke gjennom endel hverdagslige ting man gjør med hesten som den kanskje ikke akkurat setter så stor pris på. Dessuten er boken svært vakkert skrevet. Også er den spennende og fengende, noe som gjorde at jeg leste den ut FOR fort. Noen dager bare. Og jeg skulle ønske den var mye lengre enn sine 6hundrenoe sider.

Nemlig.

Nå har jeg begynt på den siste til Dan Brown - oppfølgeren til DaVinci Koden. Det tapte symbol, er det ikke det den heter da? Vel. Den virker foreløpig bra - jeg er ikke lei ennå.

Også har vi laget koselig lesekrok hjemme (for vi elsker jo å ommøblere) og det er knall! For vi har jo to svære stuer som vi ikke helt klarer å fylle. Oppdeling av rom er altså tingen her.

Nå skal jeg gå tilbake til rydding. Jeg ...eh... rydder vekk vinterklær og -sko. Muligens på tide!

Årets åpenbaring

Ja, det hender jeg har noen slike. Jeg skulle ønske jeg hadde dem oftere, for da hadde det vært enklere å ta tak i ting.

Åpenbaringen bunner i dette (som jeg skrev som min trynebok-status i dag):

"Eva er litt oppgitt. Vil ut og søke skogens ro - helst bare meg selv og Odin. Jeg mangler følelsen av frihet og gnager snart av meg ett lem hvis jeg føler mer negativ energi rundt meg. Tror jeg hater litt tid og sted - jeg er plassert feil."

Jeg ble sånn plutselig og smertelig klar over at jeg føler meg så kvalt. Fanget, bundet og kvalt i en bunnløs suppe av negativ energi som omgir meg hvorhen jeg går. Og jeg vet jeg ikke er skyld i den selv, for jeg klarer å nøytralisere det litt hvis jeg er positiv. Men det er begrenset hvor mye ekstra energi jeg kan bruke opp på å skape den nøytral - for positiv blir den sjelden av bare min usle innsats. Jeg føler at alle rundt meg er negative, selvsentrerte, oppjagede og kyniske. Jeg ser det, men hva hjelper vel det dem hvis jeg sier noe om det - nei, da blir det hele bare værre og så blir jeg oppfattet som problemet i stedet, fordi de ikke vil forstå hva jeg mener.

Ikke misforstå meg når jeg prater om bundet og frihet og tro at jeg snakker om kjærlighetsforhold eller andre familiære og praktiske forhold. Det er ikke på noen måte dét jeg mener - for dét båndet trenger jeg, som de fleste bør. Og jeg verdsetter min familie, dvs Martin, mine barn og mine foreldre, over alt i verden. De er jo tross alt de eneste jeg har når alt kommer til stykket.

Men jeg trenger plass til meg selv - uten å bli overlesset med andres problemer, skavanker eller mørke tanker. Jeg trenger plass og tid til meg. Alene. Og vekk fra tid og sted. Vekk fra dagens kjas og mas. Kanskje jeg har mer urmenneske i meg enn mange andre, eller så er alle andre så inngrodd i sine kompliserte og stressende liv at de ikke klarer å stoppe opp og føle. Virkelig kjenne etter hva det er de egentlig vil, trenger og føler dypt inne i seg. Jeg kjente ordentlig etter i dag og føler trangen til å flykte fordi jeg gradvis blir mer og mer mentalt kvalt.

Det er jo ingen nyhet at jeg lever i feil tid - det vet de fleste som kjenner meg. Jeg skulle levd for noen hundre år siden. Eller noe sånt. Ihvertfall ikke i nåtiden. Livet er ikke naturlig lenger. Og det er heller ingen nyhet at jeg lever på feil sted. Jeg trives ikke i huset vi bor i og jeg avskyr Drøbak og 99 % av menneskene her. De er kyniske, kalde og mekaniske. Jeg vil bo på en gård eller i en hytte i skogen eller på fjellet. Ødemarken kaller på meg - hver eneste dag.

Og det plager meg, siden jeg ikke kan få gjort noe med det. Ennå. Jeg skulle ønske jeg klarte å gå gjennom uker på uker og bare fungere. Gjøre det som er forventet av meg og ikke kjenne så godt etter hva som foregår inne i meg, fordi jeg ikke hadde visst hvordan. Det hadde vært så utrolig mye enklere og mer behagelig. Jeg vet at det vil bli litt bedre når Odin kommer fra sommerbeite - da vil jeg få noen å dele den frustrerte følelsen med - hester må vel være de eneste skapningene som kan forstå noe slikt. Jeg og Odin vil ut i friheten...om bare for en dag.

Jeg klager ikke - dette er ikke ment som syting, ikke tro det. Jeg tror jeg skriver mest for å minne meg selv på dagens tanker så jeg ikke glemmer dem i morgen eller i neste uke. Også skriver jeg fordi jeg ønsker at mine nærmeste skal lese det slik at de kan forstå meg bedre. Forstå hva som raser gjennom hodet mitt når jeg ser fjernt ut av vinduet og ikke hører på hva som blir sagt rundt meg.

Det at jeg er gravid har nok endel å gjøre med at jeg finner ut av slike ting. Jeg er i en unntakstilstand hvor mange instinkter spiller inn og tar over mine innlærte mønstre. Jeg er glad for det. Men jeg får fremdeles ikke gjort noe med det. Og den tanken skremmer meg og får meg igjen til å føle meg tom på en slik måte at glansen jeg fikk i øynene for noen timer siden blir borte, til tross for at tårene presser på.

Feriesysler

Ja, da er det sommerferie da. Og både ting man bør gjøre og vil gjøre, men det blir liksom ikke så mye av og så ender man opp med å kjede seg, og egentlig ikke gjøre noen verdens ting.

Noe da. Jeg har lest ferdig "Pygmeenes skog" av Isabel Allende, og er dermed ferdig med (ungdoms)trilogien om Alexander og Nadia. Fine og ekstremt lettleste...og det er litt godt iblant. Spesielt siden jeg også akkurat hadde lest ut "Havets Katedral" som var litt ..traust (?) - altså bittelitt kjedelig og til tider tung. Også er det jo fryktelig typisk at jeg nå som det er ferie får bokdilla og leser som en foss, når jeg har hatt lesesperre i mange måneder, noe som har resultert i lav eksamensdeltakelse...for å si det sånn. Og det snakker vi ikke mer om.

Maler gjør jeg og. Men jeg tror jeg kan kalle meg selv en juksepave, for jeg har kjøpt meg et slikt "Paint by numbers" akrylmalingssett på Panduro Hobby. Sånn med streket opp motiv og fargekoder og små bøtter med akrylmaling og nesten den minste penselen som finnes som allikevel er litt for stor fordi det er et skikkelig pirkemaleri. Tallene syns gjennom noen av de lyseste fargene også, så jeg føler ikke at det kommer til å bli så fryktelig vakkert. Men litt gøy er det jo. Selv om det er mest kjedelig og slitsomt for jeg får vondt i nakken og blir forferdelig lei.

Også har jeg blitt inspirert av Tina og begynt å strikke lappeteppe. Men jeg blåser i antall masker og helt riktige farger osv... Jeg bare strikker lapper som er ca like store, også surrer jeg de sammen til slutt.

Adrian er i barnehagen denne uka og det tror jeg er godt for ham (og for oss), for han har vært mange håndfuller siden han kom hjem fra Spaniatur med besteforeldrene. Makan til trassing, sutring, klaging, skriking, kjefting, diktering, krangling og tull. Men jeg tror det begynner å komme seg. Syns litt synd på ham, for det er jo tydelig at det ikke er hans skyld, men det er jo vondt for ham å gå gjennom det der hver dag, for JEG gir meg ikke. Jeg vil ikke ha sånn oppførsel rundt meg. Lille gutten min lyver og er utrolig frekk mot meg, så jeg blir litt frustrert - for jeg har aldri opplevd ham slik før. Egentlig ganske skremmende. Men det går seg nok til.

Jeg kjeder meg.

Siste ukers strabaser

Adrian dro til Spania for to uker siden og kom hjem i går. Det var ganske så forferdelig de første dagene - jeg savnet ham så fælt at det nesten var uutholdelig. Han var borte i 13 dager, og jeg har vært jo vært lenger borte fra ham tidligere, men dette var hans første tur med fly og første tur utenom Skandinavia. Og da føles savnet litt vondere ut. Også har det hele noe med tillit osv å gjøre, men det snakker vi ikke så høyt om. Det var uansett veldig godt å få ham hjem igjen i går, men jeg merker veldig godt at han har fått være besteforeldre-diktator i nesten to uker. Heftige ettervirkninger kan man si. Men det får bare være, for han kom trygt hjem igjen. Så får det heller bli en GOD stund til neste gang.

I forrige uke ble hesten vår halt. Det var jo kjekt. Unghingst på beite med 7 andre hingster, uten mulighet for å gjøre noe med det - heller ingen opplagte grunner til haltheten. Var redd for å måtte ta ham hjem fra beitet, noe jeg ikke hadde no lyst til! Øyebetennelse har han og. Men i går kom hovpleier for å sjekke etter hovbyll og skjære høvene hans, og da var han ikke halt lenger. Og øya ser bedre ut. Så han har antakelig bare tråkka over eller noe og hatt litt vondt. Det var godt å høre, for det er vondt å tenke på at dyret sitt har au.

Jeg ryddet i klærne mine i stad, for å legge unna ting som åpenbart er for lite for meg - iom at magen min nærmer seg fotballstørrelse. Tror jeg la bort 4/5. Og ikke akkurat de mest fancye klærne i den femtedelen som fremdeles passer. Men men, sånn er det jo når man velger å se ut som en liten, rar flodhest et halvt års tid. Og jeg hører jeg ser veldig fin ut om dagen, så da får det vel være greit da.

Ellers er ting greit, lite å finne på om dagen. Irritert over at studieplanen for hestefag ikke har blitt lagt ut på hjemmesidene til UMB ennå, for jeg vil gjerne begynne å lese litt. Jeg kan jo lese matte og exphil da, for de har jeg fremdeles ikke klart å få tatt......men det snakker vi ikke om. Fra høsten så er jeg bare deltidstudent, så da blir det vel litt enklere å få gjort ting OG få et godt resultat.

Tudelu.