Igjen. Ikke for å henge ut noen altså, ikke det som er meningen - jeg er bare så frustrert fordi det tar mange uker å rette opp feilene de gjør med min herlige 5-åring når de låner ham med på ferie. Det er nå tre uker siden han kom hjem fra en to-ukers sydentur med dem. De hadde kost seg masse sammen og det er jo bra.
MEN så følger altså mange uker - for jeg kan bare skimte en liten forbedring i løpet av de siste tre ukene - med ekstrem trass (som jeg ikke tror er bare en vanlig trassalder), sinne, frekkheter og spydigheter, misforstått selvtillitt i form av at null informasjon går inn mens ting han har klart fint før (og vært stolt av, slik som toalett-fiksing) plutselig er veldig vanskelig. Han får raserianfall hver gang han hører "nei" fra noen, han maser, klager, tror alt dreier seg om ham HELE tida og han sloss med meg. Han sloss på den måten at jeg blir redd fordi han sparker så hardt - redd for lillegutt i magen. Han driter i alt og alle, og har det samtidig veldig tydelig vondt inne i seg fordi han igjen har regler og grenser han må forholde seg til.
Og det er egentlig det som frustrerer meg mest; jeg ser så godt at han sliter og har det vondt, og jeg kan ikke noe for at jeg klandrer eks-svigers for at de helt tydelig skjemmer ham bort for mye, gir ham for mye oppmerksomhet og tar fra ham ansvar som han tidligere har likt å ha. Og det at han lyver så det renner av ham (merkbart mer enn før), er skikkelig frekk og spydig (spesielt mot meg) og ikke tar noenting seriøst - hverken irettesettelser eller beskjeder (han gliser til meg når jeg er streng og tror ikke på oss når vi gir ham et ultimatum), gjør at jeg begynner å lure veldig på hvordan disse er mot hverandre? Eller hvor han i det hele tatt får denne typen innflytelse fra?? For jeg og Martin er så absolutt ikke slik - vi lyver aldri til Adrian, holder det vi lover - enten det er løfter eller konsekvenser og vi har aldri vært frekk mot hverken ham eller hverandre!
Og jeg tror ikke noen av disse tingene tilfeldigvis har dukket opp etter denne sydenturen. For han var dét rolige, høflige og superflinke englebarnet før han dro.
Jeg gir ikke opp da; jeg tror på at vi skal klare å snu dette og få tilbake den gode hverdagen - og det hjelper nok at han begynner på skolen om ikke så lenge. Men jeg er ganske forbanna over at den sydenturen på mange måter har ødelagt sommern vår, og i første omgang Adrians siste sommer før skolestart. Vesle gullet mitt...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar