Årets åpenbaring

Ja, det hender jeg har noen slike. Jeg skulle ønske jeg hadde dem oftere, for da hadde det vært enklere å ta tak i ting.

Åpenbaringen bunner i dette (som jeg skrev som min trynebok-status i dag):

"Eva er litt oppgitt. Vil ut og søke skogens ro - helst bare meg selv og Odin. Jeg mangler følelsen av frihet og gnager snart av meg ett lem hvis jeg føler mer negativ energi rundt meg. Tror jeg hater litt tid og sted - jeg er plassert feil."

Jeg ble sånn plutselig og smertelig klar over at jeg føler meg så kvalt. Fanget, bundet og kvalt i en bunnløs suppe av negativ energi som omgir meg hvorhen jeg går. Og jeg vet jeg ikke er skyld i den selv, for jeg klarer å nøytralisere det litt hvis jeg er positiv. Men det er begrenset hvor mye ekstra energi jeg kan bruke opp på å skape den nøytral - for positiv blir den sjelden av bare min usle innsats. Jeg føler at alle rundt meg er negative, selvsentrerte, oppjagede og kyniske. Jeg ser det, men hva hjelper vel det dem hvis jeg sier noe om det - nei, da blir det hele bare værre og så blir jeg oppfattet som problemet i stedet, fordi de ikke vil forstå hva jeg mener.

Ikke misforstå meg når jeg prater om bundet og frihet og tro at jeg snakker om kjærlighetsforhold eller andre familiære og praktiske forhold. Det er ikke på noen måte dét jeg mener - for dét båndet trenger jeg, som de fleste bør. Og jeg verdsetter min familie, dvs Martin, mine barn og mine foreldre, over alt i verden. De er jo tross alt de eneste jeg har når alt kommer til stykket.

Men jeg trenger plass til meg selv - uten å bli overlesset med andres problemer, skavanker eller mørke tanker. Jeg trenger plass og tid til meg. Alene. Og vekk fra tid og sted. Vekk fra dagens kjas og mas. Kanskje jeg har mer urmenneske i meg enn mange andre, eller så er alle andre så inngrodd i sine kompliserte og stressende liv at de ikke klarer å stoppe opp og føle. Virkelig kjenne etter hva det er de egentlig vil, trenger og føler dypt inne i seg. Jeg kjente ordentlig etter i dag og føler trangen til å flykte fordi jeg gradvis blir mer og mer mentalt kvalt.

Det er jo ingen nyhet at jeg lever i feil tid - det vet de fleste som kjenner meg. Jeg skulle levd for noen hundre år siden. Eller noe sånt. Ihvertfall ikke i nåtiden. Livet er ikke naturlig lenger. Og det er heller ingen nyhet at jeg lever på feil sted. Jeg trives ikke i huset vi bor i og jeg avskyr Drøbak og 99 % av menneskene her. De er kyniske, kalde og mekaniske. Jeg vil bo på en gård eller i en hytte i skogen eller på fjellet. Ødemarken kaller på meg - hver eneste dag.

Og det plager meg, siden jeg ikke kan få gjort noe med det. Ennå. Jeg skulle ønske jeg klarte å gå gjennom uker på uker og bare fungere. Gjøre det som er forventet av meg og ikke kjenne så godt etter hva som foregår inne i meg, fordi jeg ikke hadde visst hvordan. Det hadde vært så utrolig mye enklere og mer behagelig. Jeg vet at det vil bli litt bedre når Odin kommer fra sommerbeite - da vil jeg få noen å dele den frustrerte følelsen med - hester må vel være de eneste skapningene som kan forstå noe slikt. Jeg og Odin vil ut i friheten...om bare for en dag.

Jeg klager ikke - dette er ikke ment som syting, ikke tro det. Jeg tror jeg skriver mest for å minne meg selv på dagens tanker så jeg ikke glemmer dem i morgen eller i neste uke. Også skriver jeg fordi jeg ønsker at mine nærmeste skal lese det slik at de kan forstå meg bedre. Forstå hva som raser gjennom hodet mitt når jeg ser fjernt ut av vinduet og ikke hører på hva som blir sagt rundt meg.

Det at jeg er gravid har nok endel å gjøre med at jeg finner ut av slike ting. Jeg er i en unntakstilstand hvor mange instinkter spiller inn og tar over mine innlærte mønstre. Jeg er glad for det. Men jeg får fremdeles ikke gjort noe med det. Og den tanken skremmer meg og får meg igjen til å føle meg tom på en slik måte at glansen jeg fikk i øynene for noen timer siden blir borte, til tross for at tårene presser på.