Enkelte kan brenne i helvete

-Enten bare bittelitt eller VELDIG.
Noen av rent hat (brenne veldig) og andre av pur irritasjon (bittelitt).

Hat
Det er ikke mange jeg virkelig hater da, det skal sies (ca 3!). For jeg er ikke en spesielt hatsk person - derimot er jeg ganske tilgivende og naiv til tider. Og selvsagt er dette noe jeg brenner meg på, gang på gang. For verden er jo full av idioter, enten det kommer av uintelligens eller ondsinn.
Jeg hater manipulerende og kontrollerende folk. De som ikke lar deg være seg selv, de som lever i en fantasiverden og tror alt dreier seg rundt dem. Og alltid lager BRÅK! De kan dra seg ned til helvete og ligge der og dampe på en glødende helvete-stein eller noe. Hva skal vi med sånne...

Egoisme
Jeg er FOR at mennesker skal ha en viss egoisme, en sunn egoisme i form av å ta vare på seg selv og sine interesser. Men jeg er så fryktelig MOT folk som til stadighet tråkker på andre, presser andre ned for å heve seg selv, og ikke klarer å ha noen som helst omtanke og empati for andre enn selv selv. Disse er ofte klagete, syyyytete og fryktelig irriterende.
Disse menneskene kan brenne seg littegrann. Ikke fordi jeg hater de, men fordi de irriterer, og godt kunne få seg en smekk. Men de hadde sikkert ikke forstått hvorfor (for disse er ofte ikke så smarte), så det hadde kanskje vært bortkastet varme. Men gøy for det.

Det er muligens dette som er grunnen til at jeg ikke har så mange nære venner, selv om venne/bekjent-kretsen er stor. Kanskje jeg krever for mye av folk. Nei, egentlig gjør jeg ikke det heller. Jeg bare krever at de ikke er onde, irriterende, for egoistiske eller dumme. Og det er faktisk vanskeligere enn man kan tro, å treffe mennesker som ikke er under de kategoriene... Noen er det selvsagt, og de setter jeg stor pris på. Men ærrrgkh - jeg er så lei av å bli skuffa, såra og lei av dårlige venner. Kan de ikke bare holde seg unna i utgangspunktet - så jeg slipper å ha troen på de med det naive hodet mitt??...

Men det positive med det er at de som er i hat-kategorien, er good-riddens. Man har det bedre uten dem, og det eneste som er kjipt er at man har kastet bort tid på dem, enten det er ett eller ti år.
Irritasjonsfolka er det værre med. De må man nesten bare overse, så forsvinner de vel av seg selv. For her nytter det ikke å krangle eller diskutere. Ikke at det gjør det med de man hater heller, men de forsvinner kjapt. Så man må bare distansere seg, har jeg funnet ut. Og det er vel og bra det. Men så blir det irriterende at man kanskje ikke får sagt hva man er irritert over, fordi man ikke gidder. Selv om egentlig burde man gi irritasjonen/problemet over til den det gjelder, så man blir ferdig med det.

Ja, jeg er muligens litt irritert om dagen, når det gjelder venner (les:konkrete bekjente). Og jeg prøver å la det være, men så er det jo faktisk sånn at man trenger venner (les:GODE venner).

Kanskje man bare skal bytte ut noen???!
JA!