Begynner å kjenne presset nå

Ikke akkurat panikk, men heller ikke langt unna.

DET ER SKOLESTART OM 12 DAGER

*skjelver*

Jeg er glad for det, jeg er spent og gleder meg masse. Men det ER faktisk ganske skummelt å begynne på videregående igjen, i en alder av (straks) 25. Selv om det er voksenopplæring i en klasse med voksne.
Det er ikke bare følelsen av det; bittelitt "nedverdigende" å begynne på vgs igjen; at jeg henger sånn etter alle andre på min alder, men også bare det å begynne på SKOLE igjen. Spesielt etter såpass lang tid som hjemme-mamma. Jeg er vel egentlig littegranne redd tror jeg, for å være ærlig.

Dessuten er det press på det faglige og på tiden.
Jeg skal ta alle de seks allmenne fagene (hele pensumet for 3-årig vgs) på ett år, og jeg SKAL ha toppkarakter i alle fag. Hvertfall prøve- jeg kommer ikke til å bli umotivert eller panisk hvis jeg ikke får det, men jeg skal prøve så hardt jeg kan.

Tiden... Jeg har allerede dårlig samvittighet for at Adrian må være i barnehagen fra 7.30 til jeg er ferdig på skolen eller faren hans er ferdig på jobb, selv om jeg vet at jeg ikke trenger å ha det. Jeg vet han har det bra der, og det er barn som er i barnehage 7.00-16.30 hver eneste dag fra en alder av 1 år. Adrian er snart 4 og vil ikke ha vondt av å ha litt lengre dager. Men den stikkende følelsen i magen har ikke noe særlig lyst til å høre på fornuft...selv om også MAGEfølelsen sier at alt dette bare er bra. Er vel bare litt angst...

JEG kommer til å få liten tid. Jeg må prioritere å tilbringe tid med Adrian når jeg kommer hjem fra skolen, 2. prioritet er lekser og lesing. Hvordan i huleste skal jeg få tid til alt det andre!?; trening, gå turene mine (og Qilas), dansinga, husarbeid, venner, hobbyer.... IIIIIIK! Og jeg må jo legge meg tidlig, siden vi må opp kl 6 hver morgen.
Jeg kommer til å forgude helgene...

JEG GLEDER MEG, MEN JEG ER LITT REDD

Og så er det jo alt det andre! -Penger og "forholdet" (gåseøynene er fordi et avstandsforhold er ikke et ordentlig forhold, spesielt ikke når det bare er sånn halvveis-ting).
Penger kommer vel. Lånekassen og Nav redder meg der, forhåpentligvis.
Hvem skal fikse "forholdet" da??? *prøver å glemme hele opplegget og konsentrere meg om de tingene jeg HAR*

Kjenner alt dette så veldig godt nå, klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg er glad og spent, eller om jeg bare er sliten, frustrert og liten&redd. Magen krøller seg og jeg får absolutt ikke gjort de tingene jeg skal (lese og forberede meg litt, husarbeid så alt er strøkent), og jeg er stressa. Sånn stille-stressa, stille før stormen-stressa.
*twich-twich*