Nei, denne dagen finnes herved ikke, den er uønsket og absolutt ikke velkommen. Hvilken dag?? Nei, vet ikke? Ikke-eksisterende.
Det er kjipt når man er så glad i et menneske at alt går i tusen knas når den personen skuffer deg. Kjipt- er et litt tamt ord. Men jeg prøver kanskje tappert å la det prelle av meg.
Ikke noen som har vært slemme mot meg, nei, jeg er rett og slett i en situasjon som jeg burde sett komme. For lengst.
So here we are.
Selv om jeg HATER og er sint, frustrert, irritert, lei meg og trist, sa jeg SINT?, skuffa osv osv...- så må jeg bare tenke at dette var antakelig uunngåelig, så kanskje det var en bra ting at det ble som det ble? At det er like greit å innse hvordan disse menneskene man setter så høyt, ikke er så mye å spare på likevel? Eller noe sånt.
Jeg tenkte noe veldig glupt på vei fra barnehagen i stad, men jeg glemte det. Det var et bra argument for hvorfor denne ikke-eksisterende dagen kanskje var en "bra" dag likevel.
Men samme kan det være.
Alle de glupe tingene jeg hadde tenkt å skrive, ting med kjekke dobbeltbetydninger o.l. har bare kokt bort i alle de andre kompliserte tankene.
Nevnte jeg at jeg er litt sint? :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar