Dustedag

Jeg er skikkelig trøtt og sliten siden jeg har sovet så lite på to uker elns. Og når jeg først sover, så er halve dagen borte. I dag slo det meg at det kun har vært mine foreldre som har kommet på besøk for å se hvordan jeg har det og hvor stor magen min har blitt. Hvem bryr seg om at Eva har baby i magen liksom. Og derfor syns jeg at ordtaket "gutter kommer og går, venner består" er et dustete ordtak, for det stemmer jo ikke at venner består. Det burde heller være "familie, barn og mann er alt man har, venner bryr seg egentlig ikke". Jeg har ikke hatt venner på besøk (som er her for å treffe bare meg) siden i vinter. Før jul muligens? Kanskje det er hormonene som snakker, kanskje jeg legger opp til det selv fordi jeg er litt asosial og syns drekking og festing er teit og egentlig syns fremmede folk er like irriterende og teite som snegler og ikke akkurat tar så mye kontakt med folk selv. Men samme kan det vel være - jeg syns det er kjipt å ha så få venner. Som bryr seg. Eller kanskje jeg egentlig prøver å innse at det er realitet og at jeg ikke bør tenke på det? Jeg har én eneste god venninne, men hun har jeg ikke sett altså siden i vinter. Og jeg er ikke sikker på om verdiene våre er i nærheten av hverandre, at det kanskje er derfor - jeg vet ikke.

Poenget er ...nei, jeg har ikke noe godt poeng. Jeg er molefonken og bittelitt ensom og kjedsom. Og sytete.