Men skal prøve å skjerpe meg. For jeg har fremdeles blogge-tankegangen; som sier "dette kan jeg skrive om i bloggen" el.l. når det skjer noe som er verdt å skrive om. Eller ikke.
Farmoren min døde på fredag... Hun hadde Alzheimers og ble flyttet på sykehjem for et halvt år siden (eller noe sånt?), og i forrige uke ble hun betydelig dårligere i form at drypp og hjerteflimmer. Så farfar, pappa, onkelen min og litt jeg har byttet på å sitte "vakt" hos henne, noe som er en spesiell opplevelse i seg selv. Jeg satt hos henne på torsdag (tror jeg, går litt surr i dagene), og da var hun delvis klar. Hun klarte å si et par ord, og kjente oss igjen, spesielt farfar. Men på fredag var hun mye dårligere, og kun lå og slet med å puste.
Skal ikke gå inn på for mange detaljer, men jeg vil få med at jeg sang "Summertime" (Gershwin) for henne helt på slutten, hvor det rant en tåre nedover kinnet hennes. Og det hadde ikke gjort det tidligere, derfor velger jeg å tro at hun hørte meg og at det rørte henne...sykepleieren sa også at hun mest sannsynlig hørte oss, selv om hun ikke responderte noe særlig.
Jeg satt sammen med henne når hun ble borte, og det var både hjerteskjærende og fint. Holdt henne i hånden og strøk henne på håret, og hjalp henne over på den andre siden, hvis man kan beskrive det slik... Sykepleieren satt der med meg, så jeg var ikke helt alene heldigvis, men ... Ja, jeg vet ennå ikke helt hvordan det skal beskrives å se en person som man delvis har vokst opp hos, dø...det er foreløpig litt ubeskrivelig.
Men det er vanskelig å få bildene ut av hodet. Og jeg tenker på henne hver eneste dag og savner henne. Begravelsen er på fredag, og det gleder jeg meg litt til...man får en slags avslutning på det, man får sagt ordentlig farvel og det er noe man trenger etter man har mistet noen.
Farmor har hvertfall levd et fint og langt liv, og det er godt hun slapp å ha det vondt lenge. Og hun har satt dype spor, for noe mer fantastisk og godhjertet menneske må man lete lenge etter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar